Miley [En historie jeg skrev da jeg gikk i 6.klasse]

Forord: Først vil jeg si at denne historien er veldig, veldig gammel. Så den er kanskje itt kjedelig xD
jeg syntes selv den går ganske sakte frem og for å si det kort: Miley er navnet hennes!
Siden jeg har årstider, som du sikekrt legger merke til, så er blidene tatt lenge etter. Altså da jeg fikk årstider xD
Men hva forventer man av en 6.klassing? Denne historien skrev jeg da jeg gikk i 6.klasse:


M i l e y

Denne historien har jeg skrevet selv og har blitt først lagdt ut på TS2.no



Det hadde skjedd. Alt hadde blitt borte. Det var vinden som hadde blåst den bort. Langt av gårde. Så langt at jeg ikke kunne se den. Det var noen som hadde nappet ifra vårt lykkelige liv. Mamma og pappa, og ikke minst meg. De lykkelige stundene var borte. Helt borte.
Tårene rant nedover de lys røde kinnene mine. Det lik bleke ansiktet kikket rundt meg. Den kraftige vinden rev bort all den gode gleden. Lot det brune håre mitt sveve foran ansiktet.
Jeg kunne fremdeles høre de skarpe stemme til mamma og pappa krangle. Skrike og kjefte til hverandre. Det var ikke dems skyld. Det var pappas nye elsker. Lizzy.
Det fæle navnet gjentok i hodet mitt hele tiden. Hun tok ifra min pappa. Min snille hjelpsomme, morsomme pappa som alltid var med meg og mamma. Alle hadde det fint da.



Jeg grep tak i leppene og holdt de der. Pustet dypt inn og ut.
Lukket forsiktig de varme, tunge øyenlukkene. Jeg lå de kalde hendene foran ansiktet. Iskalde var de faktisk. Ensomheten krøp sakte oppover, og hadde nå spredd seg i hele kroppen. Alene sto jeg i den skummle, mørke skogen. Lyden av ulvene ule var lett å kjenne igjen. Forsiktig satt jeg meg ned, strøk fingrene over de bare leggene. Holdt fast og lengtet etter varme. Den gode deilige varmen med familien samlet rundt sofaen. Med munne full av popkorn og all annet snacks. Der satt vi, alle tre og glante på den store lysende skjermen.
Alle de gode minnene hadde blåst bort. Helt bort.



Mørket tok over nå. Det var helt stille.Bare den dumme vinden kunne jeg høre. Vinden som hadde blåst alt bort. Blåst bort alle de gode minnene.
Ensom sto jeg og tenkte på mamma og pappa. Dem satt helt fast. Foran øynene mine, satt bildet av dem klistret fast. Det nyttet ikke å prøve å rense de en gang.



Små raske stek tok jeg før jeg ramlet….Ble liggende å skjelve.
En blanding av redsel og frysninger lå jeg på den iskalde, gjørmete bakken.
Hjertet banket så fort at det kjentes ut som om den skulle hoppe ut.
Hoppet langt av gårde, og kanskje aldri ville komme tilbake?
Den ekle skyggen var ikke til å se lenger, da jeg reiste meg forsiktig opp.
Børstet av all den gjørma jeg hadde fått på meg og tørket bort reddselv tårene som hadde trillet nedover de lys røde kinnene mine.
Det var så mørkt at det var nesten umulig å se noen.



Den lage fredelige natten lå jeg på et par kvister og blader for å prøve å holde varmen. Varmen jeg kunne hatt det sammen i sofaen med mamma og pappa. Den deilige tryggheten hadde forsvunnet. Den eksisterte ikke mer. Ingenting eksisterte mer, bare jeg. Det føltes ut som om jeg var den eneste på hele jorda, sittende å fryse i hjel. Det var heller ikke noe mat å få lenger. Ingenting!
Den mørke blå himmelen var så vakker, det eneste lyspunktet.
Ensom rev jeg fram noen kvister til og prøvde å få meg til å hode varmen.
Men det nyttet ikke. Jeg knep de iskalde øyenlukkene sammen også.......




<< Lykkelig sto jeg og smilte til speilet. Påførte de siste lagene med maskara og tok med meg håndvesken.
- Tusen Takk, sa jeg og nusset speilet.
Det var som om speilet hadde hjulpet meg. Mamma og pappa var sammen nå.
Lizzy var ikke mer til å se. Hun hadde nok tydeligvis blitt gravid med hvem? I hvert fall ikke pappa! Hun hadde tydeligvis hatt en annen elsker, så hun var utro.
Jeg tuslet ut døren og vinket til dem.
- Ha det, kommer hjem sånn cirka om 2 timer, sa jeg og gliste bredt.
Mamma og pappa var veldig opptatt med hverandre, klinte i sofaen imens jeg sto i døråpningen og prøvde å gi en beskjed til dem. Mammas ene øye åpnet seg, og skjønte det med en gang. Hun vinket tilbake.
Jeg tuslet ut av døren, ut i det fine været. Sommer gleden hadde spredd seg overalt. Det var som om alle var lykkelig i dag! Kanskje Lykke mannen hadde kommet og strødd glitter over byen? Det var det mamma fortalte meg da jeg var liten. Jeg trodde jeg selvfølgelig på det.

Utenfor var det pyntet med ballonger og over døra hang det et stort skilt: Klassefest!
Jeg ble tatt i mot som om jeg kom ifra kongefamilien. Alle var venner med meg. Jeg var ikke lenger ensom og trist. Innegn tårer var til å felle. Det var så godt å vite, mamma og pappa er samen igjen! >>



Regnet pisket meg i ansiktet der jeg lå, iskald og redd.
Det skulle ha hvert fint, sola som skulle ha skint og fuglene skulle sunget.
Nei, en sånn dag hadde ikke kommet. De mørke grå skyene var stapp full med regn som kunne være nok til at hele dagen skulle være en regnfull dag.
Jeg følte meg så liten. Liten unge, livredd og stapp full av dårlige minner. Alle de dumme minne til pappas Lizzy som ødela alt. Den gode gleden hadde forandret seg til en blanding av sorg og redsel. Pappa var bare opptatt av Lizzy, det var hun som styrte hele livet hans. Jeg kunne høre hennes stemme gjenta i hodet mitt hele tiden ’’ kan hun ikke bare bli satt på et barnehjem, eller er det et problem?’’
Det var hun og pappa. De ville ikke ha meg mer. Ikke i det hele tatt. Den fæle mørke stemmen hennes var vanneskelig å glemme. De stygge ordene som datt ut av munnen hennes hørte jeg hver dag. Hun HATET meg. Pappa også. Han sto å nikket og var helt enig det Lizzy sa og bestemte over meg. Jeg skulle liksom spise dems rester, fordi det ikke var nok mat til meg. De brukte meg som en støvsuger. En som kunne bare spise restene til andre.
Tårene trillet nedover de lyserøde kalde kinnene mine. Det var nok til at hele ansiktet mitt ble kliss vått og rødt. Alene sto jeg i den iskalde skogen. Ingen kunne høre meg, ingen kunne se meg. Jeg var ingenting…..Det var ikke lenger noen som tok vare på meg. Jeg var som en liten tennisball som ble skyvet frem og tilbake. Jeg var ikke sterk ok til å si ifra. Jeg turte ikke....




Jeg tittet opp i den lyse grå himmelen omkranset med digre trær og det regnet fortsatt. Den sure vinden blåste kraftigere enn noen gang før. Jeg hadde bestemt meg. Alt var helt klart. Sakte, men sikkert løftet jeg en kliss våt stein og kastet den ned i den store dype gropa. Gropa som var flere meter ned, eller kilometer for den slags skyld. Den så ut som om den var uendelig. ”UendeligsGropa” Ble det nye navnet. Gropa du kunne ta selvmord i. Stupe uti, late som om du var på en deilig badeferie med familien din.
- Æsj, familien. Jeg orket virkelig ikke å tenke på den mer. Bare fylt med dårlige minner, minner som ikke skulle ha fantes.
Jeg kastet steinen for å se hvor lang tid det ville at til det smalt, altså når det treffer bakken helt nederst. Ventet på svar. Ventet på at den ville treffe. Hardt. Knuse ned i den mørke gropa i tusen biter. Nei, det vil nok ikke det, jeg er for svak til å kunne gjøre noe så sort.
Det føltes ut som om jeg ventet i evigheter. I tusen år kanskje?
<<Bang!>> steinen traff som om det var en ting på over tusen tonn. Så hardt at det føltes ut som om jorda skalv av redsel. Eller kanskje ristet som om det var jordskjelv som inntraff.
Jeg knep godt sammen de livløse kalde tærne og prøvde å få meg til å bli mer avslappet.
Jeg satte meg forsiktig ned, hvisket <<Mitt liv er ikke verdt å leve lenger. Det finnes ingen god glede som kan få meg lykkelig. Alle HATER meg, så det er bedre få det gjort så fort som mulig.>> Jeg lot hendene mine slippe tak i det mørke sølete gresset og prøvde å dytte meg nedover. Sklei nedover som om jeg var en liten første klassing som var ute å akte, bare at på gjørma. Knep de iskalde øyenlukkene og håpte på at alt ville gå som planlagt.
De vil nok ikke legge merke til at jeg er død en gang. Jeg er ikke verdt noen all verdens ting........



Livredd satt jeg halvveis nede i den dype gropa og kjente at jeg faktisk gruet meg. Noe grusomt hadde kommet i den tomme, utsultende magen min. Jeg hadde på tross alt ikke spist på en dag, så det var nok ikke rart at den rumlet og skrumlet. I et øyeblikk angret jeg sikkelig g hev meg oppover for å prøve å redde meg. Klorte fast i den gjørmete gresset og ble liggende å skjelve. Bare enda kaldere og reddere. Tennene slo hardt mot hverandre og konsentrerte meg sikkelig. Nå gjelder det liv og død.

Jeg rynket nesen og tårene hadde allerede begynt å dale nedover de lyse røde kinnene mine.
Skjelven prøvde jeg å hyle om hjelp, men jeg klarte ikke å få ut et eneste ord.
Legere borte i sletta så jeg en mann løpe lyn raskt og det så ut som om han skulle hitover.
Jeg prøvde å holde fast, men så……..
- æææææææ! Hylte jeg imens jeg falt lengre nedover.
Det første jeg så, var det første jeg grep tak i, og ble hengende i en tynn grein. Håpet på at dette ville ende lykkelig. Eller, jeg hadde jo valgt det.
Plutselig hørte jeg noen pese veldig nært meg og jeg gjorde alt for at noen kunne se meg. Den lille usynelige jenta.
- Hallo, er det noen her? Ropte en mørk stemme.
Det ble stille et øyeblikk, og det var jeg som skulle svare.
- jjjjaa
En mann tittet forsiktig ned og da han fikk øye på meg forsvant han bare.
Jeg prøvde så godt jeg kunne for å gi ifra meg noen signaler, men må si det var kjempe vanskelig. Det virket som om han ikke ville redde meg, eller ville at jeg skulle bare være der for alltid. Jeg visste det bare. Det er ingen som redde en sånn ekkel, stinkende råtten gris som ikke har noen sted å bo.
Men nei, mannen med den mørke stemmen hadde hentet et tau for å kunne heise meg opp.
Som om jeg var en fisk som ropte på døden, eller det var jeg jo på begynnelsen.
Sakte dro han meg opp og da jeg kom ti topps lettet jeg. Tørket bort redsels tårene som hadde trillet nedover kinnene og gnidde av meg svetten.
Mannen så litt rart på meg med det første og spurte meg om hvorfor jeg var der nede og alt det der. Jeg måtte så klart vri litt på sannheten ved å fortelle at jeg falt med en feiltagelse.
Mannen trakk på skuldrene og svarte positivt tilbake. Jeg ble så glad, så jeg gav han en stor klem før vi tok farvel.

Jeg er for trøtt til å lese hele historien.
Men måten den er skrevet på, er veldig bra.
Ikke sånn gi ut bok, bra.
Men bra. Den er så Poetisk xD
sånn greier man ikke gir ut bok på, kanskje et hefte.

Bildene var veldig morsomme xD

Hehe, takk.
Men jeg skrev den da jeg var en del år mindre. Så jeg syntes egentlig at den gikk litt sakte frem xD

Bella93p skrev:

Hehe, takk.
Men jeg skrev den da jeg var en del år mindre. Så jeg syntes egentlig at den gikk litt sakte frem xD

Har du laget bildene i ettertid?

Jepp, etter at jeg fikk tilllegspakken Årstider. Jeg har laget noen bilder før, men de er så dårlige at jeg slettet de xD
Så jeg bestemnte meg for å lage noen nye. Men de bildene er fortsatt ikke så ferske. Jeg tok de bildene for ensten ett år siden xD

Ah.. Det forklarer spørsmålene mine xD

Hehe x)
Det er bare å spørre om du lurer på noe mer! ;D

Jeg spurte om alt jeg lurte på, eller du svarte i alle fall på det.